nu även utkommit på svenska. Boken är en unik exposé
över hela islam, från profeten Muhammeds dagar och
in i vår europeiska nutid.
Författaren har tillägnat Sverige ett eget kapitel:
”Malmö – det nordiska Marseille”.
Islam vokser uhyre raskt i Norge,
men Erna er ikke bekymret
At hele 9 prosent i Oslo er medlem av en moské, overrasket meg. Tallet kommer frem i et portrett med Erna Solberg i Finansavisen på lørdag (ikke på nettet), som er ført i pennen av Ole Asbjørn Ness, som har rykte som en meget etterrettelig journalist.
Ness formulerer seg slik: Ni prosent av Oslos befolkning er nå medlemmer av en moské. Islam vokser med om lag syv prosent i året i Norge. Den vekstraten betyr at islam dobler antallet medlemmer hvert tiende år i Norge, og firedobler hvert tyvende år. Gitt de spenningene vi nå ser i Europa, ikke minst høyrepopulismens gjennombrudd, bekymrer den utviklingen en konservativ statsminister? Solberg svarer slik: Det som bekymrer meg er hvis ekstreme islamistiske ideologier får fotfeste. Men PST har vært klare på at rekruttering til slike miljøer ikke skjer i moskeene i Norge. Folks tro i seg selv er ikke en utfordring..…
Vel, nå er det en velkjent sak at kjente terrorister og jihadister i Norge har hatt tilhørighet i moskeer. Det samme gjelder andre vesteuropeiske land, som Danmark, med Grimhøj-moskeen i Aarhus som den mest kjente notoriske terrorprodusenten. I eksempelvis i Frankrike er 20 moskeer stengt av myndighetene siden desember i fjor grunnet forkynnelse av ekstremislam. Tror virkelig Solberg (og PST) at Norge er forskånet for ekstremisme på innsiden av våre moskeer? Da burde de i så fall lese boken til imamen og shariadommeren som hoppet av karrieren, Ahmed Akkari, som heter Min afsked med islamismen. Jeg siterte Akkari utførlig i min bok, Islam. Den 11. landeplage:
Akkari forteller at «ingen var mer utspekulerte og voldelige» enn jihadistene som han møtte gjennom årene i danske moskeer i storbyer som Odense, Ålborg, Aarhus og København. Alle som «betraktes som vantro», er «legitime mål, og Vesten står øverst på listen», ifølge Akkari. Typisk uttalelse i disse kretser, er at «de vantro har ingen pakt», og med ordet pakt, sier Akkari, «mener jihadistene rett til liv. Av naturlige årsaker går medlemmene av denne gruppen i dag stille med sine planer og hyllest til Osama bin Laden og al-Qaida. De kommer dog stadig i moskeene for å be og for å finne nye disipler, hvilket jeg konstaterte med selvsyn».
I tenårene opplevde Akkari dette: Eksempelvis ble unge Akkari oppsøkt i en moské av en mann han forstod var jihadist. Akkari satt på gulvet og leste en bok om islams ideologi, og fikk straks beskjed om at den ikke var god nok: «Du skal heller lese om den hellige krig og hva den har betydd for oss muslimer».
Tro er ingen utfordring, Solberg?
Men PST og Solberg er altså ikke bekymret. «Folks tro i seg selv er ikke en utfordring», slår Solberg fast. Ikke det? Når undersøkelser fra Storbritannia viser at blant unge muslimer (16-24 år), ønsker 37 prosent sharialover fremfor verdslig britisk lov, er ikke det en «utfordring»? Heller ikke at 36 prosent vil at frafalne (fra islam, selvsagt) skal drepes? Heller ikke at 71 prosent vil forby homofili? Heller ikke at 56 prosent vil nekte muslimske kvinner å gifte seg med en ikke-muslim, eller at 52 prosent støtter flerkoneri? Med islams vekstrate i Norge ligger det åpent i dagen at slike holdninger brer om seg også her. Jeg kan jo også peke på den omfattende holdningsundersøkelsen (9000 respondenter) foretatt av det toneangivende vesteuropeiske sosialforskningsinstituttet WZB i Berlin av muslimer (og kristne) i Sverige, Tyskland, Nederland, Østerrike, Belgia og Frankrike.
65 prosent sa at islamsk lov er viktigere for dem enn lovene i landet de bor i.
75 prosent mente at det kun finnes én legitim tolkning av Koranen, og at denne tolkningen skal gjelde for alle muslimer.
60 prosent ønsket å vende tilbake til islams røtter.
44 prosent sa seg enig i alle de tre påstandene, og kan derfor defineres som fundamentalister, i henhold til forskerne. I den kristne gruppe kunne fire prosent defineres som det samme.
Ikke en utfordring? Solberg holder fast ved at det kun er vold i form av terror som er et problem («ekstreme islamistiske ideologier»). Hun kan med fordel studere den ideologiske tsunamien som brer om seg i Vest-Europa i takt med den demografiske endringen: Islam får flere og flere tilhengere, og den form for islam som har fått makt i moskeer og bevegelser, har sine røtter i Muhammeds maktepoke i Medina fra islam ble formelt etablert i 622 og til krigerprofetens død i 632.
– Vi slåss mot en ekstrem ideologi
Det er også denne islam som David Cameron advarte mot i den historiske Birmingham-talen i fjor sommer. Cameron gikk løs på springbrettene, moskeene, som skaper voldelig ekstremisme: Vi «slåss mot en ideologi», «en ekstrem ideologi», sa Cameron (her sitert fra Landeplagen):
«(…) du trenger ikke å støtte vold for å abonnere på visse intolerante ideer som skaper et klima der ekstremister kan blomstre. Ideer som er fiendtlig innstilt til grunnleggende liberale verdier som demokrati, frihet og likestilling. Ideer som aktivt fremmer diskriminering, sekterisme og segregering».
Vi trenger en statsminister som forstår sin samtid. Som ikke lefler med krefter «som er fiendtlig innstilt til grunnleggende liberale verdier som demokrati, frihet og likestilling. Ideer som aktivt fremmer diskriminering, sekterisme og segregering», jamfør Solbergs hyggelige visitt hos disse kreftene i fjor. Her er det ikke hallelujastemningen for likestilling og likeverd – for eksempel. Gutta på den ene siden, jentene på den andre – helt naturlig, ikke sant? Solberg besøker her Islamic Cultural Centers lokal. Vi ser Islamsk Råd ved Mehtab Afsar som har stålkontroll på halal-industrien i Norge, vi ser den knestående Brorskapmannen Hossam Belkilani, Taliban-sympatisøren og imamen ur-Rehman med nisseskjegget, med mange flere sentrale skikkelser. Du verden så ideologisk sukkersøtt, ikke sant Solberg?
